Spiritus Omni -




Richard Eriksen

Richard Eriksen ble født i Kristiania, den 24. mars 1869, men sine barndoms år tilbragte han i Stavanger. Etter examen artium i 1888, flyttet han til Kristiania, hvor han tok forberedende.

Allerede i 1889 kom han i befatning med spiritismen, fortrinnsvis gjennom Det Norske Spirite Samfund, hvor han var aktivt medlem i noen år. I 1891 kom hans første bok Det oversanselige. Boken tar for seg en rekke spiritistiske tema, heriblant mediene og de mange fenomener knyttet til disse.

Det levner ingen tvil om at Eriksen hadde bred bakgrunnskunnskap. Han utviser stor forståelse for de emner han behandler, og foruten henvisninger til kjente spiritister og psykiske forskere verden over, gir han også rom for egne kommentar. Man møter «tenkeren» Eriksen, og en aner allerede her de første spirene til hans senere befatning med teosofien. 

To år senere, i 1893, kom ytterligere to bøker, en av dem Sjælens gaade. I denne boken beveger han seg bort fra åndeverdenen og det rent spiritistiske, til fordel for sjelsteorier og psykisk forskning.

I 1891 var han med å stifte Psykisk Selskab, hovedsakelig for å kunne undersøke de spiritistiske fenomener. Selskapet ble som følger av interne stridigheter oppløst i 1894. Spiritistene, med Peter Marius Petersen i spissen, går sammen og danner Spiritistisk forbund. Petersen som hadde vært formann i det psykiske selskapet, går hardt ut mot den psykiske forskning, og da først og fremst Eriksen.

Konflikten sto mellom religiøs spiritisme og psykisk forskning, og mellom en spiritistisk og en animistisk forklaring (Mehren, 1999). Gjennom boken Spiritismen, dens rette betydning og værd (1893), tar Eriksen et endelig oppgjør med spiritistene, som han mente var både lettroende og ukritiske.

I 1893 finner vi Eriksen blant medlemmene i Teosofisk Samfunn. Her skulle han komme til å utgjøre en stor forskjell i neste tjue årene. Allerede etter bare få måneder ble han valgt til viseformann. I 1896 ble han utnevnt som formann, et verv han beholdt frem til 1913. I løpet av disse årene holdt han utallige foredrag, skrev og oversatte teosofisk litteratur. Fra 1897-1901 var han dessuten redaktør og utgiver av det teosofiske tidsskriftet Balder.

Det var for øvrig under disse årene at Eriksen begynte på sin doktorgradsavhandling i filosofi. Den første avhandlingen – Jeget og tænkningen (1911) - ble dog underkjent. Dette resulterte i den såkalte «Universitetsstriden», hvor professor Oscar Jæger som en av partene gikk til sterkt forsvar for Eriksen, i det han mente at avslaget skyldtes Eriksens spiritistiske livssyn, og derfor først og fremst berodde på. fordomsfullhet blant de sakkyndige. Striden vedvarte i flere år, og det ble etter hvert flere som sympatiserte med Eriksen.

Fra 1911 var Eriksen formann i Vidarlosjen, en egen losje for de Rudolf Steiner-interesserte teosofene i hovedstaden. I løpet av de neste årene engasjerte han seg mer og mer i Vidar, som i 1913 meldte seg ut av Teosofisk Samfunn og inn i Antroposofisk Selskap. Senere, i 1927, tok han i to foredrag avstand fra både teosofi og antroposofi.

I 1915 får Eriksen endelig sin doktorgrad med avhandlingen Tænkningens psykologiske Utviklingsbetingelser. I 1917 mottok han statsstipend for å kunne fortsette arbeidet med de filosofiske studiene. Samme år engasjerer Eriksen seg i Norsk Selskap for Psykisk Forskning, hvor han skulle komme til å bli en betydningsfull mann.

Ikke bare hadde Eriksen vært en av Norges fremste talsmenn for psykisk forskning i begynnelsen av 1890-årene, men han beholdt denne interessen livet ut, til tross for at han at han altså både kastet vrak på både spiritisme, teosofi og antroposofi.

I 1918 utga han boken Sjælen og Videnskaben, og senere, i 1923, kom Consciousness, Life and the Fourth Dimension, hvor sjelsteori og moderne naturvitenskap forenes (Mehren, 1999).

Richard Eriksen døde 27. desember 1921.

* * *

Følgende sitat er hentet fra  Norsk Tidsskrift for psykisk forskning (1941)

«Videnskapens seire bestaar ikke deri, at den benegter de fænomener, hvortil den overtroiske fantasi har klynget sig, men deri, at den forklarer dem. Torden og lyn var for vore forfædre Tor, som kjørte med sine bukke, for os er det lovmæssig elektriske utladninger.

Mystikken sminker av pure forfængelighet den soleklare sandhet og behænger den med glitrende flitterstas. Av nervøsitet fortynder den det paatagelige og likefrem, til det forsvinder mellem hænderne paa den. De simple kjendsgjerninger forflygtiger den til en taake, som dens fantasi utformer saaledes, som den lyster.  – Den psykiske forskning derimot river al flitterstas bort, søker faste love og paatagelige kjendsgjerninger. Den bruker ikke fantasi, men fornuft, – ikke spekulation, men logik. Man har derfor ingen ret til at sammenblande mystikken med den psykiske forskning.

Dr. Richard Eriksen»


Tekst: (c) Spiritus Omni

Bilde: kulturimpuls.org