Spiritismen og dens opprinnelse
Året er 1848 og vi befinner oss i småbyen Hydesville, ikke langt fra New York, USA. Familien Fox, bestående av mor, far og to jenter ved navn Margaret og Kate, har nylig flyttet inn i sin nye bolig, idyllen tilsynelatende komplett. De er i ferd med å gjøre seg klare til å gå til ro for natten, intetanende om at det de snart skal få oppleve skal komme til å forandre livene deres for alltid.
Familien Fox våkner opp midt på natten av uforklarlige lyder i huset. De hører bankelyder og lyden av fottrinn, som om noen beveger seg rundt i huset. De står opp, tenner et stearinlys og gjennomsøker hele huset, men finner ingenting.
Påfølgende natt skjer det samme, men denne gang tiltar fenomenet i styrke. Bankelydene er av en slik intensitet at de får både stoler og senger til å vibrere. Lydene kommer fra alle steder i huset og de er nå så høye at det er umulig å sove. Fru Fox konkluderer med at huset må være hjemsøkt av en ulykkelig, hvileløs ånd. Hun har hørt at slike ting er mulig, men aldri selv opplevd noe som hun ikke kunne finne en naturlig forklaring på før.
Fast bestemt på å ikke la seg påvirke av det som skjer, bestemmer de seg for å gå tidlig til sengs på kvelden, den 31. mars. De har ikke rukket å falle i søvn, når de første bankelydene høres. Barna som ligger inne på det andre soverommet, forsøker å etterligne lydene ved å knipse i fingrene. Mens de sitter i sengen og lytter til lydene, kommer Kate plutselig på at hun skal utfordre ”Mr. Splitfoot”, som er det navnet de har gitt den ulykksalige og ber ham om etterape dem. Hun klapper så i hendene og får umiddelbar respons. Margaret følger på og ganske riktig, heller ikke denne gang blir de skuffet.
Denne hendelsen setter Fru Fox på tanken om at hun skal prøve å stille spørsmål. Hun rekker så vidt å fullføre spørsmålet, før hun får svar. Responsen kommer ikke bare overraskende, men hun får også svar på noe ingen andre enn hun vet om. Ivrig etter å finne ut hva det er hun står ovenfor, spør hun derfor om det er et menneske hun har med å gjøre. Ingen svar. Hun spør så om det er en ånd, hvis så er tilfelle, bank to ganger. Det banker to ganger. Ved å stille stadig nye spørsmål får hun svar på at det er ånden til en 31 år gammel mann, som forsøker å kommunisere. Han skal angivelig ha blitt drept i dette huset fem år tidligere og gir detaljert informasjon om hvem som drepte ham og hvorfor, hvordan det skjedde og når. Etterlevningene ligger begravd i kjelleren, om lag ti fot ned i jorda. Senere samme år blir det gjort utgravninger i kjelleren og de finner restene etter det som en gang har vært et menneske.
Som følge av påkjenningen av disse hendelsene, blir Kate sendt til sin eldre bror, mens Margaret søker tilflukt hos sin eldre søster Leah. Bankelyder oppstår på begge steder, noe som tyder på at dette dreier seg om mer enn en enkeltstående hendelse, det indikerer i aller høyeste grad på en evne til å kommunisere med åndeverdenen. Søstrene Fox ble kjent over hele verden for sine mediale evner. Deres evner inkluderte inkluderte etter hvert både automatskrift, borddans og levitasjon.
Denne historien markerer begynnelsen på den moderne spiritismen, en bevegelse som raskt spredde seg utover USA og videre herfra til Europa, til Frankrike og England, etterhvert også til Norge.
"Det er meget som skjuler sig for den kløgtige, som aapenbarer sig for barnesindet"
Ukjendt
Spiritismen kommer til Norden
Spiritismen kan i aller høyeste grad sies å være et produkt av tiden. På mange måter kan man si at bevegelsen var et direkte forsøk på å forholde seg til et voksende problem, nemlig konflikten mellom religion og vitenskap. I den spiritistiske tenkning finner vi både innslag fra protestantisme, katolisme, ny platonisme, samt ideer fra darwinismen. Spiritistene var fritenkere preget av tro på naturvitenskapen og den frie forskning. Kort sagt, spiritualisme var utviklingslære.
"Det synes endnu at være en fjern forstilling for de fleste dette at naturet ikke engang ved døden gjør noget sprang; at det evolusjonsprincip, som vel nu maa sies at være raadende i den fysiske tilværelsesform, også er gjældende lov i det hinsidige liv"
Ludwig Dahl, 1927
Spiritismen kom til Europa allerede rundt 1850, men det skulle gå nærmere 40 år til, før bevegelsen for alvor begynte å få rotfeste i Skandinavia. Da den spiritistiske kongress ble avholdt i Paris året 1889, var det kun Norge og Sverige som var representert av de nordiske landene. Det var først mot slutten av 1800-tallet at spiritismen begynte å vinne frem i Danmark, men til gjengjeld vokste bevegelsen raskt og innen kort tid var spiritistmiljøet i Danmark større enn de to andre nordiske landene til sammen. Æren tilskrives Spiritistisk Broderskab og foreningens egne transemedium og gjenstand for fysiske materialisasjoner, Petrea Seidelen Nielsen, som grunnla nordens første spiritisttempel. Tempel fikk navnet Bethsaida -Tempel, som betyr "Fruktens hus".
Spiritister i Norden hadde ofte forbindelser med hverandre og i 1911 ble den første nordiske spiritistkongress avholdt. Begivenheten fant sted i København. I 1949 ble Nordisk Spiritualistisk Union (NSU) dannet. Initiativtager var Stockholms Spiritualistiska Förening. Union holdt sin første kongress i 1950. Også denne gang fant begivenheten sted i Danmark.
Spiritismens fremtog i Norge
I 1886, så Morgendæmringen - Tidsskrift for Spiritistiske Studier, Psychologie, Somnambulisme, dyrisk Magnetisme, Tankelæsning etc. dagens lys for første gang. Første år kom tidsskriftet ut i 3 utgaver, deretter kom det ut 1 utgave i måneden i nærmere 40 år. Initiativtaker var Kand. jur. Bernt Torstenson, som var en viktig pådriver for den spirtistbevegelsen i Norge.
9. januar 1888, fikk Norge sin første spiritistforening, foreningen fikk navnet "Det Norske Spirite Samfund" og hadde tilholdssted i Kristiania (Oslo). Foranledningen er besøket til det spiritistiske mediet Henry Slade, i Kristiania to år tidligere. Dette førte til enorme avisskriverier, som igjen førte til at flere små sirkeler ble dannet med det formål å utforske og utvikle medialiteten blant det norske folk.
Ett år senere telte foreningen 100 medlemmer, hvilket var mange på den tid. Desverre fikk foreningen mer og mer selskapelig preg, noe som førte til at de mest seriøse spiritistene trakk seg ut. Fire år senere var falliten et faktum og mange så ikke annen utvei enn til å gå over til teosofien.
Samme år som den første foreningen gikk tapt, ble det stiftet en ny spiritistforening, denne gang i Skien. Foreningen holdt stand i fem år, før også den måtte føye seg inn i rekken over mislykkede prosjekter. Dette satte imildertid ikke noen stopper for spiritistbevegelsen i Skien, som for alvor var i fremvekst.
I 1891 ble Selskab for Psykisk Forskning stiftet. Selskapet ga blant annet ut et eget tidsskrift kejnt som Norsk Tidsskrift for Psykisk Forskning, og blant dens mest prominente medlemmer finner vi Ludvig Dahl, Ragna Vilhelmine Nieseln, Hans Wiers-Jenssen og Richard Eriksen. Selskapet endret senere navn til Norsk Parapsykologisk Selskap (NPS) og er fremdeles aktivt.
I 1949 ble Norge medlem av Nordisk Spiritualist Union (NSU). Unionen er ikke lenger aktiv.
Købersaken - en heksejakt i moderne tid
Av de mest omtalte norske medium gjennom tidene, regnes dyptransemediumet
Ingeborg Køber, født Dahl. Under en transe forutså Køber sin fars bortgang og kort tid senere omkommer hennes far, Ludwig Dahl, i drukning. Som eneste vitne til ulykken var hans datter Ingeborg.
I sin minnetale i Norsk Selskap for Psykisk Forskning, meddeler fysiker og parapsykolog Thorstein Wereide at fru Køber hadde forutsett dødsfallet under en seanse to år tidligere. Dette fører til enorme avisskriverier, langt utenfor Norges grenser. Reaksjonene var delte, men stort sett ble Købers mediumitet ansett som ekte og et bevis for den spiritualistiske sannhet.
Saken skulle imidlertid ta ny retning. Høyesterettsdommer Thomas Bonnevie, Dahls fetter, tok til kraftig motmæle. I en artikkel i Dagbladet omtaler han fru Købers mediumitet som en samfunnstrussel og ønsker å sette en stopper for denne type virksomhet gjennom ny lovgivning, men legger samtidig til at fru Køber handlet i god tro under sine seanser. Forslaget går ikke upåaktet hen, blant annet skal redaktør Øyvin Lange omtalt Bonnevie som sjofel. Som følge av dette angrepet anlegger Bonnevie sak mot Køber og de første rettslige avhør finner sted 21. februar 1935.
Under forhørene avdekket man en rekke forhold. Blant annet mente man at Dahls død var et resultat av suggesjon. Nærmere undersøkelser avdekket at Dahl var forsikret for en anseelig sum penger, pengene ville gå til hans etterlatte etter hans hans død. Som følge av dette gikk man til grundig undersøkelse av etterlattes hustru, fru Dagny Dahl, om familiens økonomiske forhold. Dessuten hadde man ved obduksjon funnet en brist i brusken mellom 4. og 5. nakkevirvel. Overlege Scarffenberg hypotese er går i korthet ut på at fru Køber drepte sin far ved å bøye hodet hans kraftig bakover, for så å holde han under vann til han druknet.
Fru Dagny Dahl tok til kraftig motmæle. Hun appelerte til offentligheten og understreket at det var hennes plikt å verge sin avdøde manns minne mot insinuasjoner om uredelighet og at hennes datter Ingeborg, måtte få forsvare seg mot den alvorlige anklagen om at hun hadde drept sin far. Hun møter stor sympati både fra pressen og opinionen, hvilket førte til at en rekke kulturpersonligheter henvendte seg til Stortinget og krevde at de måtte påse at ingen norsk borger måtte lide overlast. De henviste til Købersaken og ba om en granskning. I brevet står det følgende; "(...) saken mot fru Køber og hennes familie er blitt et hårdt slag for vårt rettsvesen og den psykologiske vitenskaps anseelse (...)". Brevet er underskrevet av Bjørn Bjørnson, Johan Bojer, Halfdan Christensen, Johan Falkberget, Harald Grieg, Harald Høst, Johan E. Melbye, Carl Schøyen, Gabriel Scott, A. Zimmer.
Saken ble henlagt samme dag som den kom opp i Stortinget. Etter henleggelsen skrev overlege Scharffenberg en rekke nye kronikker hvor han hevdet å kunne bevise at den såkalte mediumistiske aktiviteten hadde en naturlig og menneskelig forklaring. Videre publiserte han en teori for hvordan avdødes nakkeskader hadde oppstått og knyttet således fru Køber til dødsfallet. På bakgrunn av dette krevde Bonnevie saken gjenopptatt, men ingenting skjedde før Finansdepartementet oppentliggjorde at det forelå underslag ved byfogdens kontor, hvor avdødes hustru hadde vært kasserer. Underslaget skal angivelig ha pågått i en periode hvor en av avdødes sønner hadde vært i økonomiske vanskeligheter. Riktignok hadde fru Dagny Dahl betalt tilbake "lånet", dels ved hjelp av lån fra venner, dels med forsikringspengene som ble utbetalt i forbindelse med mannens død. Saken blusser på ny opp i mediene.
Kort tid etter dør fru Dagny Dahl, angivelig for egen hånd. Videre skal hun ha etterlatt seg et brev hvor hun innrømmer underslaget, men understreker at datteren og den avdøde ektemannen ikke hadde kjente til dette. Videre skal hun ha skrevet at verken hun eller barna kjente til at byfogd Dahl var forsikret før etter hans død. Siden underslaget var blitt dekket inn og den skyldige avgått med døden, krevde flere aviser at saken skulle henlegges en gang for alle.
Bonnevie på sin side, krever en grundig etterforskning av saken. I ryggen har han Scharffenberg. I en artikkel i Arbeiderbladet skriver han følgende; "(...)jeg er fast overbevist om at fru Køber har svindlet og løiet, drept sin far og medvirket til assuransesvik, at at hennes mediumsvirksomhet er farlig både for enkelte personer og for samfundet, og dog ser jeg henne et stakkars skammelig misbrukt menneske og legger hovedskylden på hennes overtroiske far og den spiritistiske åndsretning (...)"
23. april 1936 blir fru Ingeborg Frimann, nå gift Segelcke, arrestert og siktet for drap. 80 vitner ble avhørt og det ble holdt nær 84 rettsmøter. Professor og rettpsykiater Ragnar Vogt konkluderte blant annet med; "(...)hennes tracetilstander synes å ha vært ekte som sådanne. Videre sa han; det har sannsynligvis foreligget en gjensidig suggestiv påvirkning mellom fru Køber og hennes far som kan ha bidratt til at byfogden ikke bare har hold seg beredt, men at han også så å si har stillet sig til disposisjon for en eventuell overgang (...)"
Etter 5 måneder i varetekt blir Køber løslatt i mangel på håndfaste bevis. Til tross for iherdige forsøk, blir hun aldri renvasket for anklagene.
Køber var ikke bare bare et dyptransemedium. Hennes far Ludvig Dahl skrev totalt fem bøker hvor han skildrer de mange fenomener knyttet til datteren. Perkusjon/raps, apporter og levitasjoner for å nevne noen. Dahl forteller også om møter med andre kjente medium, som søsterene Fox og danske Einer Nielsen.
Etter å ha lest bøkene til Ludvig Dahl, omtalen av saken og de mange forhold som kom frem under avhør såvel som rettsmøter, sitter jeg igjen med følelsen av Købersaken var en heksejakt i moderne tid. De såkalte bevis for svindel, som Scharffenberg hevdet å ha funnet, er intet annet enn påstander basert på ut fra sin egen oppfatning og forhold til spiritualismen som tro. Teorien forsterkes av Bonnevies innspill i saken, hvor det kommer klart og tydelig frem at det ikke er fetterens tragiske død han vil til bunns i. I et brev til riksadvokaten 29. oktober 1925 skriver han følgende; "(...) da vil herigjennom et av de største folkebedrag i historien være avslørt. Det vil virke som et knusende slag for spiritismen og som en høist påkrevet renselsesproses for vårt åndsliv (...)"
Kilde: Stai, Arne. 1954. Norsk kultur- og moraldebatt i 30-årene. Oslo: Gyldendal.
Ragna Wilhelmine Nielsen
Ragna Vilhelmine Nielsen, født Ullmann (1845-1924) var
lærer og kvinnesaksforkjemper. I 1884 stiftet hun "Norsk Kvinnesagsforening" og opprettet også den første fellesskolen i Christiania.
Mindre kjent er hennes interesse for spiritualismen. Hun praktiserte både automatskrift og kunne kommunisere med avdøde, blant annet skal hun ha kommunisert med Ivar Aasen, Bjørnstjerne Bjørnson og Ragnhild Jøhlsen. I 1917 var hun med å stifte "Norsk Selskap for Psykisk Forskning", som senere fikk navnet "Norsk Parapsykologisk Selskap".
Knut Rasmussen "Vis-Knut" Nordgarden
Knut Rasmussen Nordgarden, het han, mannen som skulle komme til å bety mye for vår spirituelle historie. Vis-Knut, som var det navn han fikk på folkemunne, ble født i Svatsum i Gausdal i 1792. Hans farsslekt var fra Romsdalen og det er også fra denne slekten han arvet sin nådegave. Vis-Knut sine evner var så store og hans gjerninger så mange, at selv i dag over 130 år senere, lever historiene om Vis-Knut videre.
Det foreligger flere misforståelser om Vis-Knut og hans virke. Blant annet blir han omtalt som klarsynt, hvilket han ikke var. Derimot hadde han evnen til både å høre og føle. Som han selv pleide å si: – eg høyrer det fyrom øyrom mine.
Vis-Knut var dypt religiøs. I følge de nedtegnelsene som finnes om mirakelmannen, skal hans liv og virke som synsk helbreder, skrive seg fra en religiøs opplevelse i 1818. Vis-Knut var da 26 år gammel. Det er grunn til å tro at dette er en feilaktig antagelse.
Allerede fra barnsben av skilte Vis-Knut seg ut fra sine jevnaldrede. Hans evne til å ”se”, eller rettere sagt høre, må kunne betraktes som medfødt, for allerede da han var 10 år gammel skal han ha hjulpet Augustinius Rundtom å finne de 400 dalerne, som han hadde blitt frastålet: – Gå fra Rundtomgrenda over Gatetråkka klokken 6 torsdag kveld, sa Knut. Augustinius gjorde som han hadde blitt fortalt og på Stenberghaugen møtte han en mistenkelig mann, som han så ransaket, og fant pengene sine.
Vis-Knut led av epilepsi som barn, en sykdom som skulle følge han også inn i det voksne liv. Han kunne verken lese eller skrive, men kom seg gjennom skoleårene ved å lytte og memorere det han ble fortalt. Da faren døde måtte Vis-Knut ut å søke arbeid for å tjene til livets opphold, men det skulle ikke vare lenge. Epilepsianfallene, fallesyken som det het den gang, kom tilbake med full kraft. Dette resulterte i at han måtte vende tilbake til gården i Svatsum, og det er under denne tiden han lærer seg å lese og skrive. Som sin mor fant Vis-Knut stor trøst i skriften og det er nettopp forholdet til Gud, som leder an for de hendelsene som skal endre hans liv for alltid.
Seks uker før jul det herrens år 1818 skulle det være altergang i kirka, noe Vis-Knut ønsket å være en del av. Tre dager før gudstjenesten ble han imidlertid sengeliggende. Selv mente han dette skyldtes trolldom. Han hadde nemlig søkt råd for fallesyken og blant annet fått en ”amulett”, som han skulle bære om halsen. Vis-Knut var meget plaget denne tiden, han hørte musikk fra harpe, klarinett og fioliner, etterfulgt av himmelske toner med en religiøs tekst. Han hadde hørt sangen og musikken før også, men aldri så gjennomtrengende som nå. Ikke før hadde han tatt amuletten av, så opphørte anfallene og lenge var han så godt som frisk.
Påfølgende år, dette skal ha vært på våren, fikk han høre om en jente på en gård ikke langt unna, som hadde samme sykdom som han selv. Stemmen formante han å oppsøke jenta og legge hendene på henne, hvilket han også jorde. Da Knut gikk hjem den dagen, sto jenta sammen med sine foreldre og vinket ham farvel. Siden den dag hadde hun aldri anfall igjen. Det er denne historien som ga Knut Rasmussen Nordgarden tilnavnet Vis-Knut.
I årene som fulgte hørte Vis-Knut ofte stemmen tale og synge. Som oftest skjedde dette når Vis-Knut trengte hjelp og opphørte ikke før han gjorde som han ble fortalt. Det var også slik han fant vannårer, - han hørte dem. En legger merke til at det i flere av historiene rundt Vis-Knut pekes på det faktum at han stemme han hørte hadde en annen dialekt enn sin egen, nemlig bokmål som var det alminnelige skriftspråket den gang.
Vis-Knut ble viden kjent, ikke bare for sin evne til å finne vannårer, mennesker eller bortkomne dyr, men også for sine evne til å helbrede syke. En dag kom en jente i følge med sine foreldre til gårds. Jenta hadde blitt blind ett år tidligere. Kunne Vis-Knut hjelpe henne? Han tok til å stryke over øynene hennes, igjen og igjen, inntil jenta utbrøt – å nei, no fæ e sjå ljose dagen. En annen jente oppsøkte også Knut. Hun var lam i beina, men hadde lært å ta seg rundt ved hjelp av krykker. Knut ba henne legge seg på magen over knærne hans og tok til å stryke over ryggen hennes. Slik holdt han på til svetten drev av ham, før han stanset og sa – nå kein du reise de, nå e du snart frisk att. Og slik ble det.
En snøtung dag, det må ha vært i november, reiste et følge ut for å søke etter en sau som var kommet bort. Da de vendte tilbake noen timer senere, savnet de en mann i følget. Rådville ble de enige om å oppsøke Vis-Knut, kanskje han visste råd? Vis-Knut falt i staver og stirret ut i luften, før han begynte å synge lavmælt; - ser du ei det døde Legeme, hvis Ansigt vender mot Jorden. Han ligger ved en Kildebæk, Som kommer fra Øst og rinder i Vest.
Da sangen døde hen, så Vis-Knut på dem og sa hvor de kunne finne mannen, men at han dessverre var død. Til tross for at Vis-Knut hadde angitt sted, fant de først mannen et år senere. Det er vel unødvendig å si at også denne gang hadde Vis-Knut ”sett” riktig.
Foruten å hjelpe mennesker i nød, forkynte Vis-Knut Guds ord og fikk etter hvert mange tilhengere. Det fortelles både om et hvitt lys rundt ham og transelignende tale. Det er ingen tvil om at han gjorde sterkt inntrykk på sine tilhørere. Ikke overraskende falt ikke dette i god jord, verken hos lensmann eller prest. Han ble forsøkt arrestert flere ganger, men hver gang løsnet tauene han var blitt bundet med, på mirakuløst vis. I 1827 ble han dømt for kvakksalveri, for ulovlig legehjelp og religionsforkynnelse.
Av morsomme historier rundt Vis-Knut fortelles det om en mann som oppsøkte han i håp om å finne igjen lommeuret. Vis-Knut satt lenge og grublet før han utbrøt noe streng i målet at klokken var å finne på låvegulvet der han hadde delt leie med tjenestejenta året før. I en annen historie fortelles det om en mann som søkte Vis-Knut råd for sitt syke barn. Med seg hadde han en pose med ull. Underveis ble mannen grådig og tok derfor ut halvparten og gjemte det under et tre på veien. Da manne hadde fremført sitt ærend, rakte han frem posen med ull, hvorpå Vis-Knut utbrøt: – Nei takk, ta med deg ulla du, og ta med deg den du gjemte under grana også!
Vis-Knut var kjent for sine helbredende hender, for å finne vann, bortkomne dyr, mennesker og gjenstander. Det som derimot er mindre kjent, er hans evner som klarhørt medium. Vis-Knut døde i 1876, drøye 83 år gammel. Før sin død varslet han Marcello Haugens ankomst; - Eg trur ikkje eg for her for ingenting eg heller, eg synest det skal koma Menner etter meg, som skal rekke lenger fram og vera til Gagn baade for det Liv som no er, og for det som etter kjem"…
Kilde: Møller, Arvid. 1980. Vis-Knut. Oslo/Gjøvik: J. W. Cappelens Forlag AS
Bergo, Jørgen. 1974. De Klarsynte. Vikersund: Svetor Forlag
En spirituell historie å være stolt av
I 1878 fikk Thorius Hansen Haugen og Elen Marie Mikaelsdatter et vakkert guttebarn med ravnsvart hår og brune øyne. Barnet fikk navnet
Mikael Martin Hansen Haugen. Senere tok han tilnavnet Marcello, et adelig italiensk slektsnavn som
sstammet fra farssiden.
Da faren døde, Marcello var rundt 12 år den gang, sluttet han på skolen for å gå ut å søke arbeid. Han hadde flere småjobber, gikk en kort tid i lære som typograf, ble utlært bakersvenn, men det var først da han gikk inn i farens yrke, ved jernbanen, at han slo seg til ro.
Allerede i ung alder forsto Marcello at han var synsk og at han hadde det som den gang ble omtalt som magnetiske hender (evnen til å fjerne smerte), men visste ikke helt hvordan han skulle bruke gaven han hadde fått. Han skal ikke ha vært mer enn fem år da han første gang ga uttrykk for sin synsket. Moren ble så forferdet at hun tok gutten med oppsøkte en lege, som fant at gutten var frisk, men konkludert med at Marcello var synsk.
Det var dog først under hans tid som lokomotivfører, at Marcello for alvor begynte å hjelpe mennesker med sin evne til å helbrede og til se det som var skjult for andre. I følge de nedtegnelser som stammer fra denne tiden, skal folk ha strømmet til stasjonen i Lillehammer for å søke hans hjelp, og at dette førte til at toget alltid var forsinket og derav årsaken til at Marcello forlot NSB. I stedet begynte han å ta imot folk i Svarga, en hytte han fikk bygd i 1912. Senere bygde han flere bygninger, blant annet Silens Katedral, som betyr stillhetens katedral.
En historie forteller om en kvinne som kom til Svarga i håp om å få svar på hvor gullkjedet hennes hadde tatt veien. Som takk hadde hun meg seg litt smør. Underveis på veien ble hun derimot grådig, delte derfor pakken i to og la den ene halvparten under en busk for å plukke den opp på hjemveien. Hun kom til Svarga, fikk hjelp til å finne gullkjedet og men da hun skulle gå skal Marcello ha sagt: - Mens jeg husker det, du får ikke glemme smør pakken som ligger under busken da.
Om hans evner som urtelege og helbreder eksisterer det mange historier. Mye tyder på at han hadde såkalt røntgensyn, evnen til å se inn i organene. En mann oppsøkte Marcello. Han fikk beskjed om å stå oppreist en stund, mens Marcello saumfar kroppen hans med øynene. Etter en stund forteller Marcello at det står bra til med hjerte, lungene likeså, men den ene nyren fungerer ikke som den skal. Han skal også ha beskrevet hvordan dette ga seg utslag i kroppen og hvordan han hadde det. Bedre kunne mannen ikke beskrevet det selv. Så fikk han noen urter og en kort beskrivelse for hvordan han skulle forholde seg til plagene.
Ryktene om mirakelmannen spredte seg fort utover det ganske land. Også utenfor landegrensene gikk det gjetord om Marcello. I 1910 overværer Marcello er foredrag med Rudolf Steiner, grunnleggeren av den antroposofiske retning. Dette gjør sterkt inntrykk på ham.
Antroposofien ble av Steiner selv omtalt som åndsvitenskap. Kun gjennom meditasjon og fordypning kan man frigjøre åndskrefter på veien mot en mer helhetlig virkelighet. For antroposofene her hjemme fremsto Marcello som et perfekt eksempel på deres filosofi. Hans gave var medfødt. Antroposofene trodde at alle kunne komme så langt, bare de øvde lenge nok. Det er forøvrig også de som oppfordrer Marcello til virkelig å stå frem med sin gave og benytte den i det godes tjeneste, - å hjelpe medmennesket. Gudbrandsdalen hadde fått sin andre Vis-Knut, akkurat som Vis-Knut selv hadde forutsette mange tiår før.
Dag- og ukepresse begynte for alvor å interessere seg for mirakelmannen fra Kongsberg. I 1912 møter Marcello på nytt Rudolf Steiner og denne gang blir de introdusert for hverandre. Steiner var i likhet med Marcello også synsk. Året etter reiser han til Tyskland for å møte Steiner. Det sies at dette møtet kom i stand på bakgrunn av et brev fra filosof og spiritualist Richard Eriksen til Steiner, hvor Eriksen hadde bedt om at Marcello måtte få adgang til den innerste krets.
Fra nærmest å ha blitt dyrket som guru i antroposofiske kretser her hjemme, forholder Steiner seg likegyldig til Marcellos gudegave. Steiner sier til Marcello at han har såkalt gammelt klarsyn, men det er ikke dette klarsynet de etterstreber. Tvert imot, det er det klarsyn som trer frem via tankenes egne kretser. Steiners filosofi kom med andre ord tidlig i konflikt Marcellos. Blant annet avviste han at okkultisme eller spiritualisme for å være en sann vei til opplysning. Til tross for dette fortsatte han å vise Marcello tillit og sender han sendt til den kjente tyske dikteren Christian Morgenstern, som ligger for døden.
Møtet skulle vise seg å bli skjebnesvangert. Under besøket ser ikke Marcello bare tidspunktet for Morgensterns død, men han forteller også til Bauer, Morgensterns dikterkollega og beste venn, at åndeverdenen allerede forbereder denne begivenheten. Dette fører til at Marcello blir kjent i Tyskland, så vel som i Østerrike og han opptrer ved flere anledninger både som helbreder og klarsynt. En stund er han til og med rådgiver for den tyske generalstab og for den østerrikske keiseren Franz Josef. Dette er stikk i strid med Steiners filosofi og til slutt blir Marcello bedt om å trekke seg ut av antroposofisk selskap.
I 1914 vender Marcello atter tilbake til Norge. Han søker om å få praktisere som naturlege, men søknaden blir avslått. Dette hindrer derimot ikke mennesker fra å oppsøke ham. Marcello kunne lese tanker, finne bortkomne ting, se hvor sykdom satt, lege med sine hender og sine urter. Han var svært oppmerksom på hva han kunne og ikke kunne. De han ikke kunne hjelpe, sendte han til lege. Han samarbeidet blant annet med en lege ved navn Ernst Høva, et samarbeid som var gjensidig. Når legen kom til kort, sendte han pasienter til Marcello. Folk fortsatte å søke hjelp hos Marcello frem til 1966. Da var han så syk at han var den som trengte hjelp. Nyttårsaften 1967 sovnet Marcello fredfylt inn.
Mangt og mye er skrevet om Marcello, men alt kan naturlig nok ikke gjengis her. Som alle andre med evner utenom det vanlige, unnslapp heller ikke Marcello skeptikerne. En historie om Marcello og hans synske evner, forteller om en journalist, som hadde blitt sendt til Marcello av sin avis, for å avsløre Marcello som svindler gjennom å late som han hadde magesmerter. Ikke før hadde han kommet, før Agnes Løken, Marcellos kontordame gjennom mange år, kom bort til ham med hilsen fra Marcello om at han bare kunne gå da han ikke hadde noe der å gjøre. Mannen forsøkte å protestere, men til ingen nytte. Noen avsløring ble det med andre ord ikke.
Marcello er den mest kjente synske helbreder i vår spirituell historie, akkurat som Vis-Knut forutså. Den dag i dag valfarter folk de mange bygningene han fikk satt opp og som han selv fant så stor glede i.
Kilde: Parmann, Øystein. 1993. Marcello Haugen. Oslo: Grøndal Dreyer
Bergo, Jørgen. 1974. De Klarsynte. Vikersund: Svetor Forlag
Av de mest kjente synske av nyere tid, finner vi
Anna Elisabeth Westerlund (1907-1995). Anna Elisabeth er mest kjent for sin evne til å se, men mye kan tyde på at hun også var i besittelse av mediale evner. Blant annet skal hun, sammen med Sherlock Holmes forfatteren og spiritualisten Sir Arthur Conan Doyle, ha bidratt til å oppklare et mord på Grünerløkka i Oslo, som følge av at hun komuniserte med ånden til den avdøde.
Anna selv var ikke overbevist om et liv etter døden, faktisk avviste hun enhver tanke om at dette var mulig. I et intervju med Thea Oljelund, svarer hun følgende; - og hvordan vil du da forklare økningen av mennesker fra noen hundre til flere milliarder? Deler vi oss som amøber, er sjelen en amøbe? Nei, min evne til å se bunner i min hjerne. Jeg har en feil, en sperre som mangler og jeg tror jeg har et slags tredje øye innenfor pannen. Overnaturlig? Ikke akkurat!
Blant andre kjente navn i vår spirituelle historie finner vi Inga Tamnes fra Røros (1923-1993), Emil Knudsen fra Steinkjer (1872-1956), Johan Fløttum fra Sigsås (1893-1923), Karl Tandstad (1868-1950) og datteren Inga, gift Skauge, fra Sunnmøre. Kari Heie, kjent som Vis-Kari fra Flå i Hallingdal (1825-1913) og Lodvar Kaarstad fra Lomen i Valdres (1907-1994). Johan Martin Andreassen Kaaven (1835-1918) fra Finnmark, Henry Glittenberg (1917-2002) m.fl.
Kjente medium i Norden
Indridi Indridason (1883-1912) regnes for å være Islands første medium. Som 22 åring flyttet han til Reykjavik for å begynne som lærling i et trykkeri. Her fikk han husvære hos en slektning, hvis hustru hadde fulgt Einar Hjørleifsson Kvaran med stor interesse.
Kvaran forsket på parapsykologiske fenomener og hadde satt opp en sirkel, for å kunne studere fenomenet på nært hold. Det er i denne forbindelse at Indridasons evner blir oppdaget. Indridi blir med på en seanse og resultatet er oppsiktsvekkende. I International Journal of Parapsychology, Volum 12, number 1 skriver han følgende; Indridi hadde ikke før satt seg bordet begynte å vibrere voldsomt. Indirdi ble redd og ville løpe ut av huset. Fra den dag begynte eksperimentene på Indridi. Han kom til mitt hjem og vi satte oss ned ved bordet. Bordet vibrerte, ristet og beveget seg voldsomt rundt i rommet og gikk neste i stykker. En gang veltet det.
Blant de mange fenomener knyttet til Indridason finner vi transe, transetale, automatskrift, direkte skrift, direkte stemme (ofte flere stemmer samtidig), lysfenomer og lukter som kommer ingenstedsfra, banking i veggene (raps), apporter, levitasjoner (alt fra små gjenstander til møbler, til Indridi selv), musikkinstrumenter som spilte av seg selv og fysiske materialisasjoner.
Ernst Broberg (1880-1977) ble hele 96 år før han forlot jordelivet. Broberg var ikke bare et dyktig transemedium, han regnes også for å være sveriges største fysiske medium gjennom tidene. Broberg var unik i den grad han gikk fra klarsyn til transe, til fysisk mediumskap i en og samme seanse. Han forsøkte seg på materialisering (fysisk materialisasjoner), men i følge Jane Lyzell, Ramsbergården, ble det kun med noen få seanser.
Broberg var fremfor alt et trompetmedium. Ved hjelp av en trompetlignende kreasjon (fungerer nærmest som en megafon), kunne åndeverdenen kommunisere direkte med sine kjære, med sin egen stemme. Uavhengi stemme, med andre ord.
Broberg var opprinnelig frelsessoldat og hadde en tid virket som teosof. På 1920-tallet ble han medlem av Stockholm Spiritualistiska Förening hvor han deltok i deres mediumutviklingssirkel. Sirkelen ble siden flyttet til hans hjem. Etter to år med ukentlige møter, kunne man se "trompeten" bevege seg i luften og de først stemmene fra åndeverdenen tonet ut i rommet. Året var 1933. Det skulle imidlertid gå ytterligere 12 år, før han holdt seanser for et større publikum.
"Et mediums oppgave er ikke bare å være den formidlende lenke - men også den som informerer og opplyser mennesket om de lyse sannheter"
Astrid Gilmark, 1971
