top of page

En historie å være stolt av

Vis-Knut Knut Rasmussen Nordgaarden

Knut Rasmussen Nordgarden, het han, mannen som skulle komme til å bety mye for vår spirituelle historie. 

Vis-Knut, som var det navn han fikk på folkemunne, ble født i Svatsum i Gausdal i 1792. Hans farsslekt var fra Romsdalen og det er også fra denne slekten han arvet sin nådegave. Vis-Knut sine evner var så store og hans gjerninger så mange, at selv i dag over 130 år senere, lever historiene om Vis-Knut videre.

Vis-Knut var dypt religiøs. I følge de nedtegnelsene som finnes om mirakelmannen, skal hans liv og virke som synsk helbreder, skrive seg fra en religiøs opplevelse i 1818. Vis-Knut var da 26 år gammel. Det er grunn til å tro at dette er en feilaktig antagelse. 

Vis-Knut led av epilepsi som barn, en sykdom som skulle følge han også inn i det voksne liv. Han kunne verken lese eller skrive, men kom seg gjennom skoleårene ved å lytte og memorere det han ble fortalt. Da faren døde måtte Vis-Knut ut å søke arbeid for å tjene til livets opphold, men det skulle ikke vare lenge. 

Epilepsianfallene, fallesyken som det het den gang, kom tilbake med full kraft. Dette resulterte i at han måtte vende tilbake til gården i Svatsum, og det er under denne tiden han lærer seg å lese og skrive. Som sin mor fant Vis-Knut stor trøst i skriften og det er nettopp forholdet til Gud, som leder an for de hendelsene som skal endre hans liv for alltid. 

Påfølgende år, dette skal ha vært på våren, fikk han høre om en jente på en gård ikke langt unna, som hadde samme sykdom som han selv. Stemmen formante han å oppsøke jenta og legge hendene på henne, hvilket han også jorde. Da Knut gikk hjem den dagen, sto jenta sammen med sine foreldre og vinket ham farvel. Siden den dag hadde hun aldri anfall igjen. Det er denne historien som ga Knut Rasmussen Nordgarden tilnavnet Vis-Knut. 

Vis-Knut ble viden kjent, ikke bare for sin evne til å finne vannårer, mennesker eller bortkomne dyr, men også for sine evne til å helbrede syke. En dag kom en jente i følge med sine foreldre til gårds. Jenta hadde blitt blind ett år tidligere. Kunne Vis-Knut hjelpe henne? Han tok til å stryke over øynene hennes, igjen og igjen, inntil jenta utbrøt – Å nei, no fæ e sjå ljose dagen.

En annen jente oppsøkte også Knut. Hun var lam i beina, men hadde lært å ta seg rundt ved hjelp av krykker. Knut ba henne legge seg på magen over knærne hans og tok til å stryke over ryggen hennes. Slik holdt han på til svetten drev av ham, før han stanset og sa – nå kein du reise de, nå e du snart frisk att. Og slik ble det. 

Da sangen døde hen, så Vis-Knut på dem og sa hvor de kunne finne mannen, men at han dessverre var død. Til tross for at Vis-Knut hadde angitt sted, fant de først mannen et år senere. Det er vel unødvendig å si at også denne gang hadde Vis-Knut ”sett” riktig.

Foruten å hjelpe mennesker i nød, forkynte Vis-Knut Guds ord og fikk etter hvert mange tilhengere. Det fortelles både om et hvitt lys rundt ham og transelignende tale. Det er ingen tvil om at han gjorde sterkt inntrykk på sine tilhørere. Ikke overraskende falt ikke dette i god jord, verken hos lensmann eller prest. Han ble forsøkt arrestert flere ganger, men hver gang løsnet tauene han var blitt bundet med, på mirakuløst vis. I 1827 ble han dømt for kvakksalveri, for ulovlig legehjelp og religionsforkynnelse. 

Vis-Knut var kjent for sine helbredende hender, for å finne vann, bortkomne dyr, mennesker og gjenstander, og blir derfor feilaktig omtalt som en synsk eller en helbreder. Dog var han et klarhørt medium, og det er nettopp fra sin spirituelle veileder, han hentet det meste av sin kunnskap og innsikter. 

Vis-Knut døde i 1876, drøye 83 år gammel. Før sin død varslet han Marcello Haugens ankomst; 

(Kilde: Møller, Arvid. 1980. Vis-Knut. Oslo/Gjøvik: J. W. Cappelens Forlag AS

Bergo, Jørgen. 1974. De Klarsynte. Vikersund: Svetor Forlag) 

bottom of page