Spiritus Omni
Spiritus Omni
Købersaken
I 1921 hadde dukket opp en beretning i Psykisk Forskning sitt eget tidsskrift, under overskriften «Vilhelm?». Forfatteren, som var anonym, fortalte om et medium ved navn Ninni og de hendelser som fant sted julen 1919.
«(…) det viste sig hurtig, at hun selv var et særdeles godt medium for et saadant eksperiment. Naar hun sat ved bordet, bevæget det sig villig og stærkt, uten nogensomhelst medvirken av hende, ophørte bevægelsen, hennes fingre berørte knapt bordplaten. Forlot hun bordet, ophørte bevægelsen, eller blev i hvert fald svak»
I årene som følger dukker stadig opp flere beretninger om dette mediet, om utvikling fra kommunikasjon via bankende bordben til plansjett og bokstavbrett. Om våkentranse og dyptranse, om mentale og fysiske fenomener, om seansevirksomhet og også demonstrasjon av mediets evner for noen av Europas fremste psykiske forskere.
Mediet som omtales er fru Ingeborg Frimann Dahl, gift Køber, og forfatteren hennes far, byfogd Ludvig Dahl. Lite visste de begge da om at hennes mediumskap skulle resultere i den mest omtalte saken i norsk rettshistorie noensinne.
Hittil er utgitt tre bøker om den såkalte Købersaken, og i minst like mange bøker er saken inntatt til diskusjon. Saken er dessuten dramatisert i flere syngespill de siste årene, og det ryktes også at en kjent filmskaper er i gang med å lage film om byfogd Ludvig Dahl og datteren Ingeborg, og hva som egentlig skjedde den skjebnesvangre dagen ute på Hankø.
Under en av sine mange seanser forutser Ingeborg sin far, byfogden, sin bortgang, og kort tid senere omkommer han under drukning i forbindelse med en badetur på Hankø. Som eneste vitne til ulykken er hans datter Ingeborg.
I sin minnetale i Norsk Selskap for Psykisk Forskning, meddeler fysiker og parapsykolog Thorstein Wereide, at fru Ingeborg Køber - i transe - hadde forutsett byfogdens død.
Wereide taler her om forutsigelser i form av dikterte tallmeddelelser (kodebrev) via Ingeborg som medium, første gang til fru Astrid Stolt Nielsen 8. august 1933, senere samme år bl. a. til fullmektigen ved byfogdkontoret, Kristian Bernt Apenes.
Tallmeddelelser ble av byfogdfamilien ansett som svært verdifulle. Det var en sjelden begivenhet, kom som oftest under en eneseanse med mediet, og da gjerne etterfulgt av en streng beskjed om ikke å åpne det, før slik melding ble gitt. Som følger av dette ble meddelelsene lagt i en konvolutt og lukket med byfogdens segl.
Nyheten om forutsigelsene og fører til enorme avisskriverier, etterhvert langt utenfor Norges grenser. Reaksjonene blant det norske folk er nokså delt, men stort sett blir Købers mediumitet ansett som ekte og et bevis for den spiritistiske sannhet. Saken skulle imidlertid ta en ny retning.
Høyesterettsdommer Thomas Bonnevie, Dahls fetter, tok kraftig til orde. I en artikkel i Dagbladet omtaler han fru Købers dødsvarsler som en direkte trussel mot samfunnet. Han ønsker å sette en stopper for denne type virksomhet, men legger samtidig til at fru Køber nok har handlet ut av god tro.
Bonnevies utfall vekker kraftige reaksjoner, blant annet skal redaktør Øyvin Lange ha anklaget Bonnevie for å være sjofel. Som en følge av dette angrepet, formulerer Bonnevie et anklageskrift som så oversendes statsadvokaten, hvoretter de første rettslige avhør finner sted den 21. februar 1935.
Under forhørene avdekkes en rekke av det som ble betraktet som mistenkelige forhold. En teori gikk ut på at Dahls død var et resultat av suggesjon. Ved nærmere undersøkelse, fant man at Dahl var forsikret for et anselig beløp som ville gå til hans etterlatte etter hans død, vel og merke dersom han døde før fylte 70 år.
På samme tid foreligger også svaret på obduksjonen, og funnet, en brist i brusken mellom 4. og 5. nakkevirvel, blir straks til et brudd, hvoretter overlege Scharffenberg, den ene av retten oppnevnte psykiatriske sakkyndige, kaller fru Dagny for vitnestolen og utspør henne grundig om familiens økonomi.
Fru Dagny Dahl tar naturlig nok til kraftig motmæle. I lokalavisen for Fredrikstad kan man lese følgende overskrift; «Fru Byfogd Dahl tar offensiven. Hun beskylder de sakkyndige for at byfogden har tatt selvmord. – Og «Bonnevie beskylder min datter for å ha drept sin far!» sier hun. – Dørene måtte igår lukkes.»
Hun appellerer til offentligheten og understreker at det er hennes plikt å verge sin avdøde manns minne mot insinuasjoner, så vel som uredelighet, og at hennes datter Ingeborg, derfor må få forsvare seg mot den alvorlige anklagen om at hun hadde drept sin far.
Hun møter stor sympati både fra både pressen og opinionen, hvilket fører til at en rekke kjente norske kulturpersonligheter henvender seg til Stortinget og krever at de må påse at ingen norsk borger lider overlast. De henviser så til Købersaken, og ber om en granskning;
«Saken mot fru Køber og hennes familie er blitt et hårdt slag for vårt rettsvesen og den psykologiske vitenskaps anseelse. Almenheten vil ikke falle til ro før enhver tvil om rettsvesenets upartiskhet, fordomsfrihet og humanitet er blitt fjernet».
Brevet er underskrevet av Bjørn Bjørnson, Johan Bojer, Halfdan Christensen, Joh. Falkberget, H. Grieg, Harry Høst, Joh. E. Mellbye, Carl Schøyen, Gabriel Scott og A. Zimmer, og ble publisert i lokalavisa for Fredrikstad m. fl.
Saken blir henlagt samme dag som den kommer opp i Stortinget. Etter henleggelsen skriver Scharffenberg en rekke kronikker for Arbeiderbladet, hvor han hevder å kunne bevise at den såkalte mediumistiske aktiviteten har en naturlig og menneskelig forklaring. Videre publiserer han en teori for hvordan avdødes nakkeskader har oppstått og knytter således fru Køber til dødsfallet. Han mener at fru Køber drepte sin far ved å bøye hodet hans kraftig bakover, for så å holde han under vann til han druknet.
På bakgrunn av Scharffenberg utfall, krever Bonnevie full granskning, men ingenting skjer før Finansdepartementet ved en feiltagelse slipper nyheten om at det foreligger et underslag ved byfogdens kontor, hvor avdødes hustru, fru Dagny Dahl, var kassererske. Underslaget skal ha pågått i en periode da en av byfogdfamiliens sønner hadde vært i økonomiske vanskeligheter og var allerede inndekket, dels ved bruk av forsikringen, dels ved lån fra venner. Saken blusser på nytt opp i mediene.
Kort tid etter dør fru Dagny Dahl, etter å ha inntatt en dødelig dose sovemedisin. Hun etterlater seg et brev hvor hun innrømmer underslaget, men understreker samtidig at verken barna eller den avdøde ektemannen kjente til dette. Videre skriver hun at ingen av barna kjente til at det forelå en ulykkesforsikring på byfogden. Heller ikke disse tragiske omstendigheter unnslapp offentlighetens lys:
«Fru Dahl hadde sagt frå om at ho kom til å døy.
Fru Dagny Dahl, som døyde på Ullevål etter å ha teke inn veronal, hadde fyreåt sendt et brev til politiet. Der gjorde ho greide for underslaget og sa frå om at ho kom te å døy.»
Jeg har så langt ikke funnet det beviselig, at Dagny Dahl, på forhånd hadde varslet politiet om at hun kom til å ta sitt liv. Derimot etterlot hun seg et brev, hvor hun innrømmet underslaget. «Misforståelser» som dette, er gjennomgående i hele saken mot Ingeborg. Det er derfor vanskelig å peke ut hva som er rene fakta, og hva som ikke er det.
Siden underslaget var blitt dekket inn, og den skyldige avgått med døden, krever flere aviser at saken må henlegges en gang for alle. Bonnevie på sin side, krever etterforskning, grundig etterforskning. I ryggen har han Scharffenberg. I en artikkel i , skriver Scharffenberg følgende;
«Jeg er fast overbevist om at fru Køber har svindlet og løiet, drept sin far og medvirket til assuransesvik, at hennes mediumsvirksomhet er farlig både for enkelte personer og for samfundet, og dog ser jeg henne et stakkars skammelig misbrukt menneske og legger hovedskylden på hennes overtroiske far og den spiritistiske åndsretning»
Også i USA fulgte man med på saken. I en lokalavis for Saint Louis, Missouri, er det viet en halv side til saken under følgende overskrift: «TRIED for MURDER by SUGGESTION».
Få dager senere følger en lokalavis i Albuquerque, New Mexico, opp med en og halv side om saken under følgende overskrift: «The Fatal Prophecy Amazed the Judges in the Witchcraft Trial of a Medium».
23. april 1936 blir fru Ingeborg, nå gift Segelcke, arrestert og siktet for drap. Fra åstedsbefaringen på Hankø 6. juni 1936 til saken ble avsluttet 24. februar 1937, blir det avholdt 85 rettsmøter, hvorigjennom 80 vitner blir avhørt.
Den rettsmedisinske rapporten konkluderer med at det ikke er usannsynlig at byfogden omkom slik datteren hadde sagt, dog kunne man ikke utelukke selvmord eller drap. Den rettspsykiatriske rapporten konkluderer blant annet med at «hennes trancetilstander synes å ha vært ekte som sådanne». Resten av rapporten er et eneste sammensurium av sannsynlighet og antakelser.
Etter 5 måneder i varetekt, blir fru Segelcke endelig løslatt. Det finnes ingen beviser. Til tross for dette blir hun aldri helt renvasket for anklagene, og søknaden om billighetserstatning avslås med den begrunnelse at hun hadde bragt det over seg selv.
At hun hadde bragt det over seg selv, og da gjerne for å skape enda større publisitet rundt seg sin person og da fortrinnsvis sin mediumvirksomhet, synes å være en gjennomgående tanke gjennom hele rettsprosessen. Var det slik? Var det hele et spill for galleriet? I følge hennes tvillingbror Frithjof, var Ingeborg slett ikke en som søkte oppmerksomhet. At hun anså seg selv som siktet og krevde rettslig etterforskning, skyldtes ene og alene Bonnevie, skriver han:
«Den gang ihøst, da spørsmålet om offentliggjørelsen av forutsigelsene om min fars død blev aktuelt – i forbindelse med et foredrag i Norsk Selskap for psykisk Forskning av dosent Wereide – var disse for min familie så alvorlige og sacrosante hendelser allerede blitt gjenstand for folkesnakk (...)
Og så kom sladderen i gang. Så høirøstet blev den at selv vi, de nærmeste, som for Guds skyld intet måtte høre, fornam ekkoet av dette «Gud bevare min munn».
Det var for å imøtegå alt folkesnakket at jeg personlig, meget mot min mors og Ingeborgs vilje insisterte på, og i siste øieblikk fikk gjennemført at der skulde offentliggjøres et ordlydende referat av den dokumentasjon som dr. Wereide fremla i Psykisk Selskap»
Videre skriver han:
«Min søster Ingeborg blev efter offentliggjørelsen av forutsigelserne omtalt som «det triumferende medium». At en slik betegnelse er absurd kan alle som kjenner henne (...)
Så hendte det som bekjendt innunder jul, at høiesterettsdommeren i raseri over en artikkel av oberst Zimmer, hvori han blev sammenlignet med en «angstbiter», kastet munnkurven og fikk glefset ut at nu insinuerte han ikke lenger, nu a n k l a g e t han.
Hvad annet hadde hun da i all rettferdighets navn å gjøre enn å søke rettens hjelp for å få renvasket sig (...)»
Ingeborg Frimann Dahl var et medium av de svært sjeldne. Hennes far, Ludvig Dahl, skrev totalt fem bøker hvor han inngående skildrer seansevirksomheten. Foruten å være seende, en evne som hører inn under det mentale mediumskapet, var hun også det man gjerne omtaler som et fysisk medium, med fenomener som perkusjon, automatisk skrift, levitasjoner, apporter, og også materialisasjoner.
Tekst: (c) Spiritus Omni
Foto: Spiritus Omni