Spiritus Omni
Spiritus Omni
«Det synes endnu at være en fjern forstilling for de fleste dette at naturet ikke engang ved døden gjør noget sprang; at det evolusjonsprincip, som vel nu maa sies at være raadende i den fysiske tilværelsesform, også er gjældende lov i det hinsidige liv»
- Ludvig Dahl, 1927
Spiritismen i Norge
I Norge krediteres særlig Kristianiabesøket til det amerikanske tavlemediet Henry Slade, for den aller første kjente organisering av spiritister gjennom Den spiritistiske Forening. Foreningen ble stiftet av Bernt Torstenson, som forøvrig også ble foreningens første formann.
Stiftelsesåret blir gjerne oppgitt som 1887,men dette synes å være en feilantagelse, da opplysninger jeg har funnet peker mot at foreningen ble stiftet så tidlig som i begynnelsen av 1886, hvoretter Slade først besøkte Kristiania i slutten av september samme år.
Således er det også at det spiritistiske tidsskriftet Morgendæmringen feilaktig ble betraktet som foreningens organ, men det finnes ingen informasjon som skulle tilsi at dette medfører riktighet. Morgendæmringen var Torstensons hjertebarn alene, og til dette formål brukte han gjerne av private midler for å kunne realisere.
Den Spiritistiske Forening hadde sitt tilholdssted i Torvgata 24 (senere Møllergate), hvor de avholdt ukentlige møter. Foreningens arbeid besto i foredragskvelder, utviklingssirkler og transeseanser med foreningens egne medier, Hr. Olsen og Hr. Alme, hvor tilhørerne ble beriket med filosofi fra den åndelige verden. Foreningen ga også ut informasjonsbrosjyrer til fremme for spiritismen. Disse kunne kjøpes i bokhandelen for 25 øre stykket.
Av annonser i lokale aviser, antas foreningen å ha skiftet navn til Det Norske Spirite Samfund en gang rundt 1889, angivelig for å favne om et større og bredere publikum. Omleggingen så ut til å bære frukter, og rundt århundreskiftet kunne foreningen telle hele 100 medlemmer, blant dem Richard Eriksen, som skulle komme til å bety mye både for spiritismen og andre okkulte retninger på slutten av 1800- og utover på begynnelsen av 1900-tallet.
I 1891 flyttet Torstenson tilbake til Skien, hvoretter foreningens tidligere sekretær, Carl Sjøstedt, tok over. Dessverre fikk foreningen etterhvert et mer og mer selskapelig preg, noe som førte til at flere av de seriøse medlemmene trakk seg ut. De fleste av disse gikk da over til teosofien.
At teosofien ikke ansås som helt stuerent, ja nærmest som forræderi mot spiritismen, finner vi flere eksempler på. Faktisk synes åndene selv å ha hatt sine betenkeligheter. Her er lite utdrag fra et referat tatt i forbindelse med en transeseanse i Christiania i 1893:
«Jeg kjender en Del til Theosofien og har intet at invende mod dens Lære, skjønt dens praktisk Nytte og Gavn for Menneskeheden er vanskelig at indse og i Virkeligheden temmelig indbildt (...)».
Skien - det nye åndelige sentrum?
I 1892 ble det stiftet en spiritistforening i Skien. Som initiativtaker finner vi igjen Bernt Torstenson. Av dokumentasjon jeg har funnet, ble det gjort forsøker med hovedstandens transemedium, Hr. Olsen, og det ble også avholdt foredrag og andre foreningsaktiviteter, som til å begynne med var godt besøkt. Dessverre falt det hele i grus, meget sannsynlig som følge av interne stridigheter, og da foreningen ikke utrettet nevneverdig ble den derfor oppløst etter knappe fem års virksomhet.
Så i 1898 blir Skiens Spirite Samfund stiftet. Denne var kommet i stand på bakgrunn av en allerede velfungerende sirkel hvis transemedium var svært lovende, og hvis kontroll hadde «har vist sig paalidelige og sandrue og ved sin indtrængende og alvorsfulte tale har gjort et dypt intryk paa mange tilhørere, som i mængdevis er strømmede til de offentlige seanser.»
Allerede første år hadde foreningen 30 medlemmer. Det er uklart hvorvidt Torstenson var medstifter, eller hvorvidt han en tid virket som formann, dog levner det ingen tvil om at han var aktivt involvert i arbeidet.
Foreningen hadde møte den første tirsdagen i måneden, og seanser ble avholdt hver søndag ettermiddag klokken halv fem. Som foreningens eneste medium var et ikke navngitt kvinnelig transemedium, som senere utviklet seg til et «automatisk skrivende» medium (den gang rangert høyere enn ordinære talemedier).
Mottagelsen av foreningen var nokså delt, blant annet ble de nektet adgang til flere av byens forsamlingslokaler. Selv i avholdsforeningen fikk de nei, og måtte til sist ta til takke med garderobeværelset i Festiviteten.
Mangelen på egnede lokaler til tross, interessen for spiritismen var tiltagende;
«Avisartikler for og imod sagen samt talrike foredrag med eller uden diskusion har bragt spiritismen paa alles læber og den diskuteres ivrigt i privatkredse og endog i større selskaber. Hvad der ikke mindst har givet spiritismen et stød fremad, er den omstændighed, at et stort protæstmøde (ca 1400 forsamlede) af byens sekterere er bleven afholdt, hvor voldsomme taler udslyngedes mot spiritismen og "Varden", hvori en hel del artikler for og imod sagen har været optaget. Næsten samtlige hovedstadsblade har omtalt protæstmødet. Paa vore trance-seancer er der stadigt fuldt hus. De afholdes i festivitetens garderobeværelse hver søndag kl. 4 1/2»
Selv om folk både betenkte seg på å leie ut til spiritistene, og nølte med å melde seg inn i foreningen, så ser ikke det ut til å ha virket inn på tilstrømningen til seansene, som i følge Torstenson var over all forventning. Det var først og fremst fra kirkens og dens tilhengere, at foreningen møtte aktivt motstand:
«Under et prestemøde hersteds i august f. a. holdt en provst Backer fra Mo et foredrag om «Spiritismen og vor kristentro», hvori han konkludere paa sedvanlig geistlig maner, at spiritismen havde til hensigt at ødelegge kristentroen og var det rene djevelskab. Kirken, hvori foredraget holdtes, var fuldspakket af tilhørere og ca. 18 prester med biskoppen i spidsen overvar samme. I to modforedrag i byens festivitetslokale, hvoraf det det første overvares af ca. 250 tilhørere, søgde nærværende blads redaktør at imødegaa provsten og vise at «vor (d.v.s. kirkens) kristentro» ikke er den sande kristendom samt gjendrive provstens beskyldninger mod spiritismen forøvrigt. En del skriveveksel i denne anledning i en stedets dagblade, «Fremskridt» har ogsaa fundet sted. I aarets løb er bleven fortsat med foredrag og trance-seancer i «Det Spirite Samfund».
Jeg har lest prost Backers foredrag under stiftsprestemøtet i Skien den 3. august 1899, og det er interessant å lære hva de anfører som argumenter mot spiritismen. Det er i alle fall ingen tvil om at kirken følte seg angrepet av spiritismen, faktisk sier Backer
«Det er haarde beskyldninger mod kirken og mod os dens tjenere, og især blir de alvorlige derves, at den spiritiske lære viser, at de ikke mindst gjælder vor tros midtpunkt, det som gjør Kristus saa kjær for den troende: syndsforladelsens evangelium. Den vil spiritisterne rane fra os.
Vi er samlede her i byen i disse dage en skare prester for at tale om vor gjerning. Den kan ikke skjules, at denne frembyder store vanskeligheder og mange kampe, som nok kan bringe en prest mere en en tung stund.»
Det skal nevnes at det er et stort stykke forarbeid som er gjort. Referanselisten over spiritistisk litteratur er både lang og imponerende. Foredraget byr dessuten på mange gode poeng, men ingen som spiritistene ikke allerede hadde hørt før.
Han brukte på mange måter spiritistenes egen lære imot dem, som han forøvrig understreket var meget sprikende. Blant annet fremhevet han deler av verker som tok for seg problemstillinger som spiritistene av og til kunne møte på, og gjør dette til utelukkende sannheter.
For eksempel tok han den verdenkjente spiritist, Léon Denis' uttalelser om laverestående ånder, som et tegn på at fleste ånder var løgnaktige, og at det i seg selv var et sterkt argument for å avstå fra spiritismen. Denis' sier, skrev Backer, at «De lavere aander meddelelser lider av modsigende feil».
Sitatet er tatt helt ut av sammenheng. Det er hentet fra boken Efter døden (1896), kapittel 37., Helvede og djevlene. Mer vel ikke nødvendig å si om den saken?
Spiritismen og vor kristentro (Prost Backers foredrag mot spiritistene under prestemøtet, Skien 1899)
Det er altså min oppfatning at Backer hadde solid boklig kunnskap, men at han nok manglet overblikk, og derigjennom evnen til å sette det han leste i en større sammenheng.
Etter hvert begynte man å samle inn penger til bygging av et eget lokale, og i den anledning mottok man blant annet flere spiritistiske bøker til det tiltenkte biblioteket. Donasjonen var anonym. Jeg har forsøkt å finne ut hvem den anonyme giveren var, og trodde kanskje dette kunne være Miss Hermoine Ramsden, men dette er blitt tilbakevist av NPS.
Det ble dessverre ingen «kirke» for Torstenson denne gang heller. Foreningen ble oppløst etter bare få år. Dette satte imidlertid ikke noen stopper for spiritistmiljøet i Skien, som for alvor var i fremvekst.
Den Spirite Forening B. F.
I 1902 ble Den Spirite Forening B.F. stiftet. Foreningen Benjamin Franklin, besto av medlemmer fra ulike spiritistiske sirkler rundt om i Kristiania, og var et lukket selskap hvor man bare kunne få innpass på bakgrunn av «anbefaling og votering». Foreningen hadde til formål å gjennom «foredrag, seanser og diskusioner at lede og fremme spiritismens sag i hovedstaden».
Det lite informasjon å finne om foreningen, foruten annonser i ulike aviser i forbindelse med ulike foreningsaktiviteter. I 1914 finner jeg imidlertid at foreningens daværende formann er en mannlig jurist ved navn Pettersen. Han hadde, som flere av de andre medlemmene, studert spiritismen i England, Tyskland og Amerika. Foreningen hadde på dette tidspunkt 50 medlemmer.
Blant foreningens aktiviteter finner vi også her seansevirksomhet, og da i all hovedsak transeseanser både med norske og utenlandske medier. Jeg har så langt lykkes å spore foreningsaktiviteten frem til året 1920, men her slutter alle spor.
Det Norske Spiritistiske Selskap
Så, i 1919 dukker en ny forening opp. Foreningen får navnet Det Norske Spiritistiske Selskap, og som dens første formann ble utnevnt ingeniør Jørgen Castberg.
Det første medlemsmøte ble avholdt i Idrættens Hus, den 3.11.1919, og allerede to dager senere holdt foreningen sitt første foredrag. Senere ble deres møteaktivitet flyttet til Industriforeningens lokaler.
Det skal for øvrig nevnes at Castberg, under navnet Det Norske Spiritistiske Selskap, allerede i oktober samme år, inviterte til en foredragsserie om spiritismen - hvordan den kunne brukes og misbrukes - og det var altså i etterkant av disse foredragene at interesserte kunne tegne medlemskap i det kommende selskapet.
Selskapet som sådan, hadde som formål og jobbe etter samme retning som Norsk Selskap for Psykisk Forskning, dog «paa en noget bredere basis». I et intervju gitt samme år, uttaler Castberg blant annet følgende:
«-Efterhaanden (...), vil der for forestaaelsesfulde medlemmer bli adgang til at delta i seancer inden en mindre kreds. Men forstaaelsen maa der være. Den virksomhet som utøves under en seance bør være en sand gudstjeneste. Seancerummet bør betragtes som et hellig tempel»
Knappe to måneder etter offisiell oppstart kunne selskapet skilte med hele 200 medlemmer. I løpet av de etterfølgende årene holdt de flere seanser og foredrag, noen ganger også med egne lysbilder, både for egne medlemmer og andre interesserte. Blant de mange foredrag som ble avholdt kan nevnes «Spiritistiske seancer», «Meddelelsen fra slegt og venner samt vore forpligtelser mot de avdøde», «Livet hinsides» og «Psykisk forskning og spiritisme». Seanser ble avholdt både med mentale og fysiske medier.
Foreningen med Castberg i spissen, fikk ofte hard kritikk. Fortjent? Det får være opp til hver enkelt å bedømme, men vi vet for eksempel at han anså det meste av fysisk mediumskap som primitivt, en holdning som man lett kan se for seg kunne vekke forargelse i spiritistmiljøet.
Det fullkomne bevis, mente han, kom først og fremst gjennom automatskrift og transetale.
På mange måter så han på spiritismen som et lys er i mørket for en som har gått vill. Vel var det viktig å bevise fenomenenes ekthet, men enda viktigere var det «at anvende disse fænomener som midler og redskaber i arbeidet for at bygge gudsriget paa jorden», for det mennesket virkelig hadde behov for, var «kjærlighed og ømhed, trøst i bedrøvelse og fred for den urolige og flakkede», og dette kunne verken ånderøster eller materialiserte skikkelser hjelpe med.
Vi vet dessuten at Castberg på et tidspunkt kom i konflikt med Oscar Jæger, en konflikt som etter hvert satte Det Norsk Spiritistiske Selskap og Norsk selskap for Psykisk Forsking, opp imot hverandre.
* * *
Selv om vi i tidsskrifter og ukepressen først og fremst finner artikler som omhandler spiritismen i Kristiania og Skien, så er det ingen grunn til å tro at spiritismen også vant frem andre steder i landet. I en lokalavis for Nordland fant jeg en notis med humoristisk vri, som forteller at «spiritismefeberen også har funnet sine pasienter i Mosjøen».
Også i en lokalavis for Stavanger fant jeg en notis. Denne omtaler en lokal forening, om enn i et lite flatterende lys:
«Det har dannet sen en Spiritistisk Forening her i Byen, som har skaffet sig et lokale, hvor der "arbeides" et Par Aftener om Ugen. Experimenterne er de sedvalige Samtaler med Afdøde og deslige. Ved siden af at dette Kjøgl (?) muligvis bidrar til at forstyrre Hjernen paa adskillige af Foreningens egne Medlemmer, har det tillige vist sine uheldige Følger paa andre Omraader, idet der fra Foreningen, af og til udsendes Breve til Folk, som nylig have mistet en eller annen Slægtning. I disse skrivelser fortælles det da, at man har haft Samtaler med den Afdøde. om hvem der i Regelen berettes nogle Enkletheder, der kunde synes overraskende for en flyktig Betragtning, men som selvfølgelig alle høre til den Art Ting, om hvilke det ikke er saa vanskeligt at faa Kundskap (...)».
Spiritismen spredte seg også også nordover.
En annen som kan bidra til å belyse spiritismens stilling utenfor hovedstaden, er forfatteren og folkeminnesamleren Thrond Sjur Haukenæs. Særlig fremhever han unitarpresten Kristofer Nagel Janson, som en kilde til inspirasjon. At Janson hadde god innsikt i den åndelige verden, var det ingen tvil om. Blant annet advarte han nye medier mot det han kalte laverestående ånder. «De løi meget og var upålitelige i sine meddelelser og utsagn. De høiere ånder vilde kun meddele sig til ældre medier eller trofaste, pålitelige mennesker», hevdet han.
Spiritistiske seanser var altså ikke bare forbeholdt de store foreninger og selskaper. Også i private hjem, i byene som på landet, fant familiene sammen rundt bankende bordben og automatiske meddelelser ført i penn av den åndelige verden.
Det var også de som uoffisielt - og på egen hånd - inviterte utenlandske medier til Norge. En av dem som fikk gleden av å oppleve dette, var journalisten og forfatteren Peter Rosenkrantz Johnsen. I en av sine bøker forteller han om en privat materialisasjonsseanse med et kvinnelig engelsk medium:
«Sangen ophørte, mens lysningen langsomt vokste i omfang. Først saa den ut som et ret og slet lysstreif, som kredset omkring allesteds i værelset.
Men så blev den mer og mer fast og antok, øiensynlig under betydelige anstrengelser, en skikkelse, som tydeligere og tydeligere lignet menneskets. Og tilslut var lysningen blit til en høi, ung kvinde i rigt bølgende florgevandt, med en figur saa smuk og, saa vidt vi kunde se, saa fast formet, at synet var en ren skjønhetsnydelse (…)
Til slut gled hun stille ut paa gulvet igjen og blev staaende paa det sted, hun hadde bygget sig op fra.
- Nu vil hun nok forsvinde, hvisket formanden; la os synge litt. Og mens sangen lød, foregik dematerialisasjonen – paa samme langsomme maate som opbygningen.»
Tekst: (c) Spiritus Omni