Spiritus Omni
Spiritus Omni
Hva er transemediumskap?
Transemediumskap, er i likhet med andre former for mediumskap, svært misforstått.
Stadig flere medier omtaler seg selv feilaktig som transemedier, når de i sannhet jobber under helt andre forhold, enn de som gjør transemediumskapet så unikt.
Når den åndelige verden oppretter en forbindelse med mediet, så skjer dette under ulike grader av kontroll. Graden av kontroll avhenger igjen av intensjonen, og ikke minst forholdene mediet jobber under, foruten mediets evne til å la seg overskygge, eller også – evne til gi slipp på sin egen kontroll.
I skrivende stund gjøres forfatteren oppmerksom på bruken av ordet kontroll, og en ser derfor behov for å understreke at dette ikke er så farlig som det kanskje høres ut. Med kontroll menes et frivillig samarbeid mellom mediet og ånden, hvor mediet gir sin tillatelse til at den åndelige verden skal få komme nær. Det finnes ulike grader av kontroll, vi skiller gjerne mellom overskygging / inspirert tale, lett eller dyp transe, med et hav av nyanser i mellom.
Det første stadiet omtales ofte som overskygging / inspirerende tale. Her har mediet utviklet seg utover det mentale mediumskapet, og det har oppstått en nær forbindelse mellom mediet og ånden som kommuniserer. Det er nettopp denne nære forbindelsen som gjør det mulig for ånden å påvirke mediet, og som videreformidler det som blir sagt. Ordene vil tilhører den kommuniserende ånden, men stemmen vil være mediets. Ordene vil dessuten komme hurtige, som perler på en snor. Typisk for overskygging / inspirert tale er gjerne filosofiske taler og tanke adspredelser, og da gjerne med ord og uttrykk som er atypiske for mediet selv. Ved overskygging / inspirert tale er mediet ved full bevissthet.
Under en transe derimot, snakker ånden direkte gjennom mediet. Det er viktig at en her forstår at en ikke taler om videreformidling av budskap lik den vi ser i det mentale mediumskapet, og hvor mediet er aktivt deltakende i formidlingsprosessen, men derimot den tilstand som oppstår når mediet helt eller delvis setter sitt selv til side, slik at den åndelige verden kan virke mest mulig fritt gjennom dem, uten noen form for innblanding fra mediet selv. Det er ikke for ingenting at transemediumskapet ofte blir omtalt som passivt mediumskap.
Vi skiller her gjerne mellom lett eller dyp transe. Under transen er den åndelige verden gitt større kontroll, med den konsekvens at mediet derfor gradvis mister oversikt over det som skjer.
Under en lett transe er mediet som oftest bevisst, og går gjerne inn og ut av transetilstanden gjennom hele seansen, som ligger mediet og slumrer. Talen er ofte uklar og brokket, og dessuten tydelig "uferdig". Etterhvert som utvikling skrider frem blir stemmen klarere og tydeligere, med det tillegg at talemønster, setningsoppbygging, gramatikk og dialekt, er helt ulikt mediets.
Fordi mediet er ved bevissthet store deler av tiden, er den største utfordringen for mediet i dette stadiet å holde egoet i sjakk, og ikke falle for fristelsen å dømme eller bedømme det som blir sagt, eller tillegge egne meninger og betraktninger. Mange medier er sin egen fiende i dette stadiet. De evner ikke å gi slipp på kontrollen, men holder tilbake, fordi de ikke vet hva som venter, eller hvordan de skal forholde seg til det som skjer.
Med trening vil mediet etterhvert oppleve at periodene de er i transe vil bli stadig lengre, og de mister gjerne begreper om tid. Mange har dessuten liten eller ingen erindring om det som er blitt sagt. Noen medier opplever dog å kunne gjendrive deler av seansen i de første timene, eller dagene etter seansen, men dette gjelder slett ikke alle.
Dyp transe er noe vi primært ser innenfor det fysiske mediumskapet, og kjennetegnes av et sterkt bånd mellom mediet og ånden, hvor to tanker, to energikropper om du vil, smelter sammen og blir ett. Med dyp transe følger fysiske reaksjoner som senket hjerterytme, senket kroppstemperatur, langsomme og dype åndedrag, samt ulike grader av «bevisstløshet».
Fravær av raske øyebevegelser (hvilket innebærer at mediet er i dyp søvn), nedsatt reaksjon på berøring og smerte, er også noe som kjennetegner dyp transe.
Selv om det forekommer unntak, så er det en kjensgjerning at de fleste fysiske fenomener betinger at mediet er i fullkommen transe. Som tidligere nevnt så er det nødvendig at mediet trekker sin bevissthet helt tilbake, for at den åndelige verden skal kunne virke fritt gjennom dem.